Vulkanisme og tektonikk
Jordens geologiske historie bærer preg av ekstrem energi og omfattende deformasjon. Vulkanisme, fjellkjededannelse og kontinentbevegelser vitner om en dynamisk og kraftfull fortid, der enorme mengder energi ble frigjort over relativt korte tidsrom. De geologiske strukturene vi observerer i dag – fra massive lavafelt til sammenpressede fjellkjeder – peker mot prosesser som langt overstiger det man ser i dagens rolige bakgrunnsaktivitet.
Spørsmålet er ikke om jorden har vært aktiv, men hvor raskt og hvor kraftig disse prosessene har virket.
Rask fjellkjededannelse
Fjellkjeder representerer noen av de mest dramatiske strukturene i jordskorpen. De består av sammenpressede, foldede og hevede bergarter som i mange tilfeller viser begrenset grad av erosjon. Dersom slike strukturer hadde vært utsatt for millioner av år med vær, vind, is og rennende vann, burde man forvente langt mer omfattende nedsliting enn det som ofte observeres.
I stedet fremstår mange fjellkjeder som relativt skarpe og bratte, med tydelige strukturer bevart over store områder. Dette peker mot rask oppbygging, der store mengder berg ble deformert og hevet i løpet av kort tid, etterfulgt av begrenset forvitring. Slike forhold stemmer bedre med perioder med intens tektonisk aktivitet enn med langsom og jevn deformasjon over enorme tidsrom.
Kontinentbevegelse i katastrofemodeller
Kontinentenes former passer bemerkelsesverdig godt sammen, spesielt langs kontinentalsoklene. I tillegg finnes det fjellkjeder, forkastninger og geologiske strukturer som fortsetter på tvers av havbassenger, noe som indikerer at landmassene en gang var forbundet.
Katastrofemodeller tolker dette som resultat av rask platebevegelse drevet av ekstrem energi, snarere enn langsom kontinentaldrift over hundrevis av millioner av år. Under slike forhold kan kontinentene ha beveget seg betydelige avstander på kort tid, samtidig som havbunn ble dannet raskt og varmt, før den senere kjølte seg ned.
Denne tilnærmingen gir et sammenhengende rammeverk for å forstå både kontinentenes tilpasning, de omfattende sprekkesonene og den globale fordelingen av vulkanske og tektoniske strukturer.
Jordens energiske fortid
Store vulkanske provinser, som omfattende lavafelt og platåbasalter, dekker enorme områder av jordens overflate. Disse strukturene representerer utbrudd av en størrelsesorden som langt overgår moderne vulkanisme. I tillegg viser mange tektoniske systemer tegn på rask deformasjon, der enorme bergvolumer er flyttet, knust og omformet.
Slike fenomener peker mot perioder med ekstrem energifrigjøring i jordens historie. I stedet for en jevn og langsom utvikling, fremstår jorden som et system som har gjennomgått raske og dramatiske endringer, der vulkanisme og tektonikk spilte en sentral rolle i å forme både kontinenter og havbassenger.
Når disse observasjonene sees samlet, tegnes et bilde av en jord i kraftig bevegelse – preget av plutselige hendelser, høy energi og rask omforming – snarere enn en planet som utelukkende har utviklet seg gjennom langsomme, gradvise prosesser.
Referanser og kilder
Vulkanisme og storskala energi
Coffin, M. F., & Eldholm, O. (1994). Large igneous provinces: Crustal structure, dimensions, and external consequences. Reviews of Geophysics.
→ Dokumenterer enorme lavautbrudd og deres globale omfang.
Courtillot, V., & Renne, P. R. (2003). On the ages of flood basalt events. Comptes Rendus Geoscience.
→ Viser at store vulkanske provinser ofte dannes i relativt korte pulser.
Fjellkjededannelse og deformasjon
Twiss, R. J., & Moores, E. M. (2007). Structural Geology. W. H. Freeman.
→ Standardverk om deformasjon, folding og fjellkjededannelse.
Ager, D. V. (1993). The New Catastrophism. Cambridge University Press.
→ Diskuterer rask deformasjon og energiske geologiske prosesser.
Kontinentbevegelse og strukturell sammenheng
Oard, M. J. (2008). Flood by Design. Master Books.
→ Presenterer katastrofemodeller for rask platebevegelse.
Dalziel, I. W. D. (1997). Neoproterozoic–Early Paleozoic geography and tectonics. Geological Society of America Bulletin.
→ Beskriver strukturelle forbindelser mellom kontinenter.
