Manglende erosjon og forvitring

Dersom jorden virkelig hadde vært utsatt for kontinuerlig erosjon og forvitring i flere milliarder år, burde landskapet i dag bære tydelige spor av ekstrem nedbrytning. Vind, vann, is og kjemiske prosesser virker konstant på berggrunnen. Over svært lange tidsrom burde disse prosessene ha jevnet ut fjell, fylt igjen daler og redusert topografiske forskjeller betydelig.

Likevel er det nettopp det motsatte som observeres. Store deler av jordens overflate preges fortsatt av skarpe fjelltopper, dype kløfter, bratte skråninger og tydelige lagdelinger i berggrunnen. Landskapet fremstår ikke som et produkt av uavbrutt, langsom nedsliting, men som noe som har blitt formet raskt og deretter bevart i relativt begrenset tid.

Skarpe former i landskapet

Mange fjellområder rundt om i verden viser markante og spisse former. Fjellrygger, tinder og klippevegger fremstår ofte lite avrundet, til tross for at de ifølge konvensjonelle tidsmodeller skal ha vært utsatt for erosjon i titalls eller hundretalls millioner av år.

Dype kløfter, som elvedaler og canyon-lignende strukturer, skjærer seg bratt ned i landskapet med minimale tegn til omfattende utvidelse eller sammenrasning. Slike strukturer indikerer rask nedskjæring, snarere enn langsom og gradvis utforming over ekstremt lange tidsrom.

Elvers raske nedskjæring

Elver er blant de mest effektive erosjonsagentene i naturen. De graver seg raskt ned i berggrunn og løsmasser, transporterer enorme mengder sediment og former landskapet kontinuerlig. Med dagens observerte erosjonshastigheter burde mange elver ha jevnet ut store deler av topografien for lenge siden dersom de hadde hatt millioner av år til rådighet.

I stedet ser vi at elver ofte skjærer seg dypt ned i relativt intakte landskap, noe som tyder på at mye av erosjonen har skjedd raskt, under forhold med høy vannføring og stor energi. Dette stemmer bedre med kortvarige, intense hendelser enn med langsom, stabil erosjon over enorme tidsrom.

Sedimentmengder og tidsrammer

Sedimentene som eroderes fra kontinentene transporteres hovedsakelig til havene og avsettes i elvedeltaer, kontinentalsokler og dyphavsbassenger. Målinger av sedimentmengder og akkumuleringshastigheter indikerer at dagens tilførsel ville fylle mange av disse bassengene langt raskere enn det lange tidsskalaer forutsetter.

Dette har lenge vært kjent som et geologisk problem: enten må erosjonshastighetene tidligere ha vært dramatisk lavere enn i dag, eller så representerer landskapet og sedimentene en langt kortere historie enn milliarder av år. Observasjonene peker mot det siste.

Et landskap som vitner om nylige hendelser

Når landskapets former, elvers erosjonsevne og sedimentmengder vurderes samlet, fremstår jorden ikke som en planet som har vært utsatt for jevn nedbrytning over ufattelige tidsrom. I stedet vitner terrenget om intense, energirike prosesser som har virket relativt nylig, etterfulgt av begrenset videre erosjon.

Disse observasjonene stemmer bedre med et scenario der jorden har gjennomgått dramatiske geologiske hendelser i en kortere fortid, enn med en modell som forutsetter kontinuerlig nedsliting gjennom milliarder av år. Mangelen på omfattende erosjon og forvitring fremstår derfor som et sentralt vitnesbyrd i vurderingen av jordens geologiske historie.

Referanser og kilder

Erosjon og landskapsutvikling

Summerfield, M. A. (1991). Global Geomorphology. Longman.
→ Standardverk som beskriver erosjonsprosesser og landskapsformer.

Selby, M. J. (1982). Hillslope Materials and Processes. Oxford University Press.
→ Dokumenterer hastigheter og mekanismer for forvitring og erosjon.

Elver og rask nedskjæring

Bloom, A. L. (2005). Geomorphology: A Systematic Analysis of Late Cenozoic Landforms. Waveland Press.
→ Viser hvordan elver kan forme landskap raskt under høyenergetiske forhold.

Sedimentmengder og tidsproblem

Judson, S., & Ritter, D. F. (1964). Rates of regional denudation in the United States. Journal of Geophysical Research.
→ Klassisk studie av erosjonshastigheter og sedimenttransport.

Ager, D. V. (1993). The New Catastrophism. Cambridge University Press.
→ Diskuterer manglende erosjon og bevarte landskapsformer i et katastrofalt perspektiv.