Biostratigrafi 

Biostratigrafi er en metode som brukes til å datere bergarter ved hjelp av fossiler. Prinsippet bygger på at enkelte organismer antas å ha levd i avgrensede tidsperioder, og at deres fossiler derfor kan fungere som tidsmarkører. Slike fossiler omtales som ledefossiler og brukes til å plassere berglag i en påstått geologisk tidslinje.

Metoden gir ikke absolutte aldre, men relativ plassering innen en allerede etablert tidsramme.

Hvordan biostratigrafi brukes

Biostratigrafi baserer seg hovedsakelig på:

• ledefossiler som trilobitter, ammonitter og enkelte planktonarter

• sammenligning av fossilinnhold i lag på ulike kontinenter

• korrelasjon av lagsekvenser over store geografiske områder

Metoden brukes sjelden alene, men kombineres ofte med stratigrafi og radiometrisk datering. Sammen presenteres disse som gjensidig bekreftende systemer.

Fossiler daterer lag – lag daterer fossiler

Kjernen i problemet med biostratigrafi er den sirkulære logikken metoden bygger på. Fossiler brukes til å bestemme alderen på berglag, samtidig som berglagenes antatte alder brukes til å fastslå fossilernes plass i tidslinjen.

Et fossil regnes som et ledefossil fordi det finnes i bestemte lag. Lagene regnes som gamle fordi de inneholder bestemte fossiler. Resultatet er et lukket system der konklusjonen forutsettes i utgangspunktet.

Dette er ikke uavhengig verifikasjon, men intern konsistens innen én tolkningsmodell.

Forutsetter evolusjonære tidsskalaer

Biostratigrafi forutsetter at:

• evolusjon har funnet sted som en historisk prosess

• nye arter har oppstått gradvis gjennom makroevolusjon

• ulike livsformer representerer ulike tidsperioder snarere enn ulike økologiske eller geografiske forhold

Disse forutsetningene tas for gitt før fossilene analyseres. Fossilene brukes deretter til å bekrefte det samme rammeverket de er tolket innenfor.

Fossiler som miljømarkører, ikke tidsmarkører

Fossiler kan like gjerne reflektere miljø, leveområde og begravelsesforhold som tid. Ulike organismer lever i ulike habitater, og ved en omfattende katastrofal hendelse vil organismer bli begravd i den rekkefølgen miljøene påvirkes – ikke nødvendigvis i en kronologisk evolusjonsrekkefølge.

Dette forklarer hvorfor:

• marine fossiler ofte finnes i store mengder i sedimentære lag

• samme type fossil kan dukke opp i ulike lagsekvenser globalt

• fossiler kan være fullstendig fraværende i lag der de ifølge tidslinjen burde forekomme

Biostratigrafi er ikke en nøytral metode

Biostratigrafi blir ofte fremstilt som en objektiv dateringsmetode, men i praksis er den sterkt modellavhengig. Fossiler tolkes innenfor en forhåndsdefinert historisk fortelling, og fungerer som bekreftelse på denne fortellingen snarere enn som uavhengige bevis.

Når fossilene ikke passer inn i forventet rekkefølge, forklares dette som unntak, reworking, migrasjon eller manglende bevaring – aldri som et problem for selve modellen.

Konklusjon

Biostratigrafi gir ikke en objektiv tidsangivelse, men en relativ plassering innen en allerede antatt evolusjonær tidsramme. Metoden hviler på sirkulær argumentasjon og forutsetter lange tidsskalaer og makroevolusjon før analysen starter.

Biostratigrafi bekrefter derfor først og fremst modellen den er bygget på – ikke en uavhengig historie om jordens fortid.

Referanser og kilder

• Snelling, A. A. Earth’s Catastrophic Past. Institute for Creation Research

• Woodmorappe, J. The Mythology of Modern Dating Methods. Creation Research Society

• Brand, L. R. Faith, Reason, and Earth History. Andrews University Press

• Whitmore, J. H. “Biostratigraphy and the Fossil Record.” Creation Research Society Quarterly

• Morris, H. M. & Parker, G. E. What Is Creation Science? Master Books

• Raup, D. M. “Biological Extinction in Earth History.” Science (for mainstream fossil interpretation context)