Mange biologiske systemer er bygget på en slik måte at de kun fungerer når alle nødvendige komponenter er til stede samtidig. Dersom én eneste del mangler eller ikke fungerer korrekt, bryter hele systemet sammen. Slike systemer er irreducerbart komplekse. De kan ikke forenkles uten at funksjonen går tapt, og de kan derfor ikke forklares som resultatet av gradvis utvikling gjennom små, tilfeldige endringer.
Irreducerbar kompleksitet innebærer at et system ikke kan ha oppstått stegvis gjennom naturlig seleksjon. Naturlig seleksjon forutsetter at hvert mellomstadium gir en funksjonell fordel. Et system som ikke fungerer før alle deler er på plass, kan ikke gi noen overlevelsesfordel i sin uferdige form. Delvise systemer er biologisk ubrukelige.
Et tydelig eksempel er bakterieflagellen. Denne fungerer som en roterende motor som gjør det mulig for bakterier å bevege seg målrettet i sitt miljø. Flagellen består av en rekke presist samordnede komponenter: rotor, stator, aksel, krok og filament, i tillegg til komplekse regulerings- og monteringsmekanismer. Dersom én av disse delene mangler, kan ikke flagellen fungere. Det finnes ingen funksjonell mellomform mellom ingen flagell og en fullt fungerende flagell. Systemet må være komplett fra første øyeblikk for å ha noen biologisk verdi.
Det samme prinsippet gjelder blodkoagulasjonssystemet. Blodets evne til å koagulere er avhengig av en lang kjede av presist regulerte proteiner og reaksjoner. Dersom systemet er ufullstendig, vil organismen enten blø i hjel eller utvikle livstruende blodpropper. Et delvis koagulasjonssystem gir ingen fordel. Det er enten fullt funksjonelt, eller så er det livstruende. Et slikt system kan ikke bygges gradvis uten at organismen dør underveis.
Immunsystemet er et annet eksempel på irreducerbar kompleksitet. Det består av et enormt nettverk av celler, signalmolekyler, reseptorer og kontrollmekanismer som må fungere sammen i balanse. Et immunsystem som bare delvis fungerer, vil enten ikke kunne beskytte organismen mot infeksjoner eller vil angripe kroppens egne celler. Et uferdig immunsystem er ikke bare ineffektivt, men direkte skadelig.
Felles for alle disse systemene er at de krever presis koordinering, timing og integrasjon. De forutsetter ikke bare tilstedeværelse av alle komponenter, men også korrekt samspill mellom dem. Slike systemer kan ikke oppstå gjennom tilfeldige mutasjoner som selekteres over tid, fordi ingen av de nødvendige mellomstadiene gir funksjon.
Irreducerbar kompleksitet peker derfor på helhetlig design. Systemene er konstruert som komplette, fungerende enheter fra starten av. De vitner om planlegging, hensikt og intelligens. Biologiske maskiner av denne typen kan ikke forklares som resultat av tilfeldige prosesser, men må forstås som produkter av en intelligent Skaper.
Når biologiske systemer studeres på molekylært og funksjonelt nivå, blir det tydelig at liv ikke er et resultat av gradvis oppbygging fra enkle til komplekse former. Livets mest grunnleggende funksjoner forutsetter ferdige, integrerte systemer. Irreducerbar kompleksitet er derfor ikke et unntak i biologien, men et grunnleggende kjennetegn ved levende organismer.
Referanser og kilder
Systemer som krever alle deler samtidig
-
Michael J. Behe – Darwin’s Black Box (1996).
Behe introduserer begrepet irreducible complexity og bruker eksempler som:-
Bakterieflagellen
-
Koagulasjonssystemet
-
Cellulære maskiner
→ Behe viser at enkelte biologiske systemer ikke har funksjon hvis en del mangler, og at dette ikke kan forklares av standard evolusjonsteori alene.
-
-
Behe, M. J. (2007). The Edge of Evolution.
Utvider argumentet ved å diskutere begrensninger av tilfeldige mutasjoner og naturlig seleksjon når det gjelder å bygge funksjonelt komplekse systemer.
