Radiometrisk datering fremstilles ofte som et urokkelig bevis for at jorden og fossilene er millioner eller milliarder av år gamle. Denne fremstillingen går lenger enn det metoden i seg selv kan forsvare. Radiometrisk datering er utvilsomt et verktøy innen moderne geologi, men den er ikke objektiv eller nøytral i den forstand den ofte presenteres. Resultatene er sterkt avhengige av forutsetninger som ikke kan observeres eller etterprøves direkte.
Metoden måler kjemiske forhold i nåtid og tolker disse gjennom en forhåndsdefinert forståelsesramme av fortiden. Det er ikke selve målingene som er problemet, men antakelsene som må være sanne for at målingene skal kunne oversettes til absolutte aldre.
Metoden måler ikke alder direkte
Radiometrisk datering måler forholdet mellom radioaktive isotoper og deres henfallsprodukter i bergarter. Deretter beregnes en antatt tidsperiode basert på kjente halveringstider. Denne beregningen forutsetter at startbetingelsene er kjent, noe de ikke er.
Når radiometrisk datering omtales som et bevis på alder, er dette derfor misvisende. Metoden gir et tall dersom bestemte forutsetninger stemmer. Uten disse forutsetningene faller konklusjonen bort.
Grunnleggende antakelser
1. Ukjente startbetingelser
Det forutsettes at mengden datterisotop ved dannelsen av bergarten er kjent eller kan estimeres korrekt. Dette kan ikke observeres og er derfor en antakelse. Dersom datterstoff allerede var til stede ved starten, vil den beregnede alderen bli betydelig høyere enn den faktiske.
Dette bekreftes av dateringer av nylig dannede vulkanske bergarter. Lava fra Mount St. Helens (1980) har blitt datert til hundretusener eller millioner av år ved bruk av K–Ar-metoden, til tross for at den faktiske alderen er kjent. Slike resultater viser at metoden kan produsere alvorlig feilaktige aldre når startbetingelsene ikke stemmer.
2. Antatt konstant henfallshastighet
Radiometrisk datering forutsetter at radioaktivt henfall alltid har foregått med samme hastighet. Dette kan kun observeres i nåtid, ikke historisk. Likevel projiseres denne hastigheten bakover i tid uten direkte bevis.
Dersom henfallshastigheter eller isotopbalanse har blitt påvirket av ekstreme hendelser i jordens historie, vil alle beregninger basert på konstant henfall bli ugyldige.
3. Forutsetning om lukkede systemer
Metoden krever at bergarter har vært fullstendig lukkede systemer, uten tap eller tilførsel av isotoper. I virkeligheten er bergarter utsatt for varme, trykk, væsker og kjemiske prosesser som kan endre isotopsammensetningen.
Når denne forutsetningen brytes, bryter også aldersberegningen sammen.
4. Fossiler dateres indirekte
Fossiler dateres nesten aldri direkte. I stedet dateres omkringliggende lag, ofte vulkansk aske, og fossilene tilordnes samme alder. Samtidig brukes fossiler til å bestemme alderen på lagene. Dette skaper en sirkulær metode der alder bekreftes gjennom egne forutsetninger.
Karbon-14 – et alvorlig avvik
Karbon-14 har en halveringstid som begrenser metoden til ca. 50 000 år. Likevel er det påvist målbare mengder karbon-14 i kull, diamanter og fossiler som ifølge etablerte tidsrammer skal være millioner av år gamle.
Dette er uforenlig med lange tidsskalaer, men fullt forenlig med en langt kortere tidsramme for jordens historie.
Verdensbilde styrer tolkningen
Radiometrisk datering tolkes innenfor et naturalistisk rammeverk der lange tidsperioder er en forutsetning, ikke en konklusjon. De samme måledataene kan tolkes annerledes dersom man ikke på forhånd forutsetter enorme tidsskalaer.
Uenigheten handler derfor ikke primært om data, men om hvilke grunnleggende antakelser som legges til grunn for tolkningen.
Konklusjon
Radiometrisk datering beviser ikke jordens alder. Metoden måler kjemiske prosesser i nåtid og tolker dem gjennom antakelser om fortiden som ikke kan observeres eller testes direkte. Resultatene er modellavhengige beregninger, ikke absolutte historiske fakta.
Radiometrisk datering måler prosesser – ikke nødvendigvis virkelig historisk tid.
Referanser og kilder
-
Snelling, A. A. Radioactive Dating and the Age of the Earth. Institute for Creation Research
-
Morris, H. M. Scientific Creationism. Master Books
-
RATE Project – Radioisotopes and the Age of the Earth, ICR
-
Austin, S. A. et al. “Excess Argon in Mineral Concentrates from the New Dacite Lava Dome at Mount St. Helens Volcano.” Creation Research Society Quarterly
-
Humphreys, D. R. “Carbon-14 in Fossils and Diamonds.” Institute for Creation Research
-
Woodmorappe, J. The Mythology of Modern Dating Methods. Creation Research Society
