Radiometrisk datering
Hva er radiometrisk datering?
Radiometrisk datering er en metode som brukes til å anslå alderen på bergarter ved å måle forholdet mellom radioaktive isotoper og deres henfallsprodukter. Radioaktive isotoper brytes ned med en kjent halveringstid, og ved å måle hvor mye som er igjen av morstoffet, og hvor mye datterstoff som er dannet, kan man beregne hvor lang tid som har gått siden bergarten størknet.
Det er viktig å merke seg at fossiler sjelden dateres direkte. I stedet dateres ofte vulkanske eller sedimentære lag over og under fossilet, og fossilene tilordnes alder basert på disse.
Hva er mest vanlig å bruke?
Ulike isotoper brukes til ulike tidsskalaer:
-
Karbon-14 (¹⁴C)
Brukes på organisk materiale opptil ca. 50 000 år. -
Kalium–Argon (K–Ar) og Argon–Argon (Ar–Ar)
Brukes på vulkanske bergarter, ofte millioner av år gamle. -
Uran–Bly (U–Pb)
Brukes på svært gamle bergarter, opptil milliarder av år.
Disse metodene regnes som grunnleggende for geologi og paleontologi.
Kreasjonistenes kritikk
Kreasjonister hevder at radiometrisk datering ikke gir absolutte aldre, men bygger på flere uforutsigbare antakelser:
-
Ukjente startbetingelser
Det antas at man vet hvor mye datterisotop som var til stede ved dannelsen, noe kreasjonister mener ikke kan verifiseres. -
Antatt konstant henfallshastighet
Henfallshastigheten antas å være konstant over all fortid, noe kreasjonister stiller spørsmål ved. -
Lukkede systemer
Metoden forutsetter at isotoper ikke har lekket inn eller ut av bergarten. -
Indirekte datering av fossiler
Fossiler dateres ikke direkte, men gjennom omkringliggende lag.
Kreasjonister konkluderer ofte med at radiometrisk datering måler prosesser, ikke faktisk alder, og at resultatene tolkes innenfor et naturalistisk verdensbilde.
