Radiometrisk datering – antakelser og begrensninger

Radiometrisk datering brukes til å fastslå alder på bergarter ved å måle forholdet mellom radioaktive isotoper og deres nedbrytningsprodukter. Disse metodene fremstilles ofte som objektive og presise, men de hviler på flere grunnleggende forutsetninger.

For det første forutsettes det at man kjenner startbetingelsene – altså hvor mye av hvert stoff som var til stede da bergarten ble dannet. Dette kan ikke observeres direkte, men må antas. Dersom startforholdene var annerledes enn antatt, vil aldersberegningene bli feil.

For det andre forutsettes det at henfallshastighetene har vært konstante gjennom hele historien. Selv små endringer i disse hastighetene vil få enorme konsekvenser for beregnet alder når man snakker om millioner eller milliarder av år.

For det tredje forutsettes det at systemet har vært lukket – at ingen isotoper har blitt lagt til eller fjernet underveis. I virkeligheten vet vi at bergarter påvirkes av varme, trykk, væsker og kjemiske prosesser.

Et kjent problem er at samme prøve kan gi svært ulike aldre avhengig av hvilken dateringsmetode som brukes. Dette viser at metodene ikke måler alder direkte, men tolker data innenfor et bestemt rammeverk.

Radiometrisk datering gir derfor ikke absolutte aldre, men modellavhengige tolkninger.