Evolusjonister mener at jorden er rundt 4,5 milliarder år gammel, og at universet er enda eldre. Disse lange tidsskalaene brukes for å gjøre naturlige prosesser som mutasjoner, geologisk aktivitet og kosmisk utvikling tilstrekkelige for å forklare dagens kompleksitet. Fra vårt perspektiv er dette problematisk, fordi disse aldrene ikke observeres direkte, men utledes fra dateringsmetoder som bygger på antakelser om startbetingelser, konstante henfallshastigheter og lukkede systemer. Når vi undersøker naturen, ser vi mange tegn som peker mot en langt yngre jord: karbon-14 i materialer som burde være millioner av år gamle, landskap med for lite erosjon til å samsvare med enorme tidsrom, og sedimentære lag som vitner om raske hendelser snarere enn langsom utvikling. Tid i seg selv skaper verken informasjon, orden eller liv – den fører til forfall. Derfor forstår vi de lange tidslinjene som nødvendige for evolusjonsteorien, men ikke som et resultat av klare, observerbare bevis. En ung jord passer bedre med både naturens tilstand og den sammenhengende bibelske historien.